4.1.1

Oppgaven bygger på et gammelt eksempel som har til formål å vise forskjellen mellom årsakssammenheng og påregnelighet.

1. Høyesteretts klassiske uttalelse i RT-1992 er at kravet til årsakssammenheng er oppfylt hvis skaden ikke ville skjedd hvis handlingen tenkes borte. Hvis kusken ikke hadde sovnet ville reisefølget tatt rett vei til høyre, og skaden ville ikke ha inntruffet. Kravet til årsakssammenheng er derfor oppfylt.
2. Det er åpenbart at skaden i dette tilfellet ikke var mulig å forutse som en mulig følge av uaktsom føring av hestekjerre. Skaden er en upåregnelig følge av kjøringen og kan derfor ikke påføre kusken erstatningsansvar. Dette eksempelet er selve grunnlaget for teorien om påregnelighet.

4.1.2

Kravet til ansvarsgrunnlag forutsettes oppfylt. Arbeiderne kan klandres for uaktsom behandling av sement, og byggmesteren kan bebreides for mangelfull sikring av arbeidsplassen mot publikum. Spørsmålet er om de andre erstatningsvilkårene er oppfylt.

Det er ingen tvil om at kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Hvis arbeiderne ikke hadde mistet bøtten med sement, ville skaden ikke skjedd. Skaden ville heller ikke skjedd hvis byggeplassen hadde vært sikret mot fotgjengertrafikk.

Problemet er om kravet til påregnelighet er oppfylt. Det er påregnelig at folk vil få skader på klærne sine som følge av uforsiktig omgang med sement eller mangelfull sikring av anleggsområdet, men spørsmålet her blir om skadens verdi er så høy at den framtrer som upåregnelig sett fra skadevolderens ståsted. Dommen om student Skridshoels hund taler for at tap utover normal verdi er påregnelig. Spørsmålet var blant annet om studenten måtte betale full erstatning for en knust speilglassrute som var mye dyrere enn en vanlig glassrute. Student Skridshoel ble ikke hørt med sin anførsel om at ansvaret bare skulle omfatte verdien av en vanlig glassrute. Han ble dømt til å betale full erstatning. Det er et prinsipp i erstatningsretten at skadevolderen må ta skadelidte som han eller hun er. Utgangspunktet er at det faktiske tapet til skadelidte skal erstattes.

En domstol som mener at det er urimelig å pålegge skadevolderen fullt ansvar for det faktiske tapet i et tilfelle som dette, kan i stedet for å benytte vilkåret om påregnelighet gjøre bruk av regler om lempning eller eventuelt regler om skadelidtes medvirkning. Dette drøftes ikke her.

Jeg konkluderer med at Berit har krav på full erstatning for kjolen, kr 100 000.

Berit har også krevd erstatning på kr 20 000 for bryderiet med å være uten designerkjole i tre måneder. Kravet gjelder et ikke-økonomisk tap som ikke blir erstattet, jf. § 4-1. Erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art gjelder bare ved personskader, ikke ved tingsskader, jf. skadeserstatningsloven § 3-5.